Verdens tristeste dag....
I dag er jeg ufattelig trist.. Pondus har gjort det igjen. Dette er nå tredje gang han biter noen, og denne gangen kom reaksjonen helt ut fra det blå. De to andre gangene har han forsvart gårdsplassen da han har vært løs, men denne gangen var han i bånd, på tur sammen med meg. På turen møtte vi to voksne og en liten gutt. Dette er venner av meg, og gutten ville gjerne hilse på Pondus. Jeg sa at det var greit, for Pondus reagerer aldri i sånne situasjoner, så jeg følte meg helt trygg på at han ikke skulle gjøre gutten noe. Hadde jeg vært i tvil, hadde han aldri fått hilse!
Pondus stod helt rolig ved siden av meg, og viste ikke tegn til aggressivitet. Det kom ingen tegn på at han skulle hogge, ikke knurring, ikke flekking av tenner - ingenting! Gutten kom riktignok gående i en litt snikende gange og krøp seg sammen. I stedet for å la Pondus snuse, tok han hånda over nakken til Pondus for å klappe, og da hogg Pondus til. Heldigvis var det bare en "advarsel", sånn at bittet ikke ble alvorlig. Gutten fikk et blåmerke etter den ene tannen.
Vi har ikke noe valg - Pondus må avlives. Det er så tragisk og trist, men det er nødvendig. Jeg har diskutert avgjørelsen med mange hundefolk, og alle kjenner til Pondus og hans forhistorie. De sier det samme, alle sammen.. Og vi ønsker ikke å gå rundt med hjertet i halsen og være redde for at neste gang han biter, så blir det store skader. Pondus hadde dessverre en kronglete oppvekst, der han stort sett stod for seg selv under trappa ute. Han hadde mangel på vann og pelsen var forferdelig. I tillegg var familien redd han, sånn at han fikk lov til å utvikle en del skremselstaktikker, som han også bruker i dag. Vi har trent av ham mye, men det å bite ligger alt for langt inne til at vi klarer å gjøre noe med det. Hos oss har Pondus hatt det så bra som over hodet mulig. Han har vært verdens herligste kjæledegge, og er en hengiven og glad hund. Sammen med oss, er han rolig som skjæra på tunet. Jeg elsker han over alt på denne jord, men vet at han vil få det bedre i hundehimmelen.
På onsdag reiser vi til dyrlegen, og kommer tilbake med et tomt halsbånd.. Det finnes ingen som kan fylle det! Unnskyld, Pondus - du er i mitt hjerte for alltid, kjære gutten min!
Pondus stod helt rolig ved siden av meg, og viste ikke tegn til aggressivitet. Det kom ingen tegn på at han skulle hogge, ikke knurring, ikke flekking av tenner - ingenting! Gutten kom riktignok gående i en litt snikende gange og krøp seg sammen. I stedet for å la Pondus snuse, tok han hånda over nakken til Pondus for å klappe, og da hogg Pondus til. Heldigvis var det bare en "advarsel", sånn at bittet ikke ble alvorlig. Gutten fikk et blåmerke etter den ene tannen.
Vi har ikke noe valg - Pondus må avlives. Det er så tragisk og trist, men det er nødvendig. Jeg har diskutert avgjørelsen med mange hundefolk, og alle kjenner til Pondus og hans forhistorie. De sier det samme, alle sammen.. Og vi ønsker ikke å gå rundt med hjertet i halsen og være redde for at neste gang han biter, så blir det store skader. Pondus hadde dessverre en kronglete oppvekst, der han stort sett stod for seg selv under trappa ute. Han hadde mangel på vann og pelsen var forferdelig. I tillegg var familien redd han, sånn at han fikk lov til å utvikle en del skremselstaktikker, som han også bruker i dag. Vi har trent av ham mye, men det å bite ligger alt for langt inne til at vi klarer å gjøre noe med det. Hos oss har Pondus hatt det så bra som over hodet mulig. Han har vært verdens herligste kjæledegge, og er en hengiven og glad hund. Sammen med oss, er han rolig som skjæra på tunet. Jeg elsker han over alt på denne jord, men vet at han vil få det bedre i hundehimmelen.
På onsdag reiser vi til dyrlegen, og kommer tilbake med et tomt halsbånd.. Det finnes ingen som kan fylle det! Unnskyld, Pondus - du er i mitt hjerte for alltid, kjære gutten min!
Kommentarer